Visst gjør det vondt når knopper brister...

Jeg har hørt at det finnes tre typer mennesker her i verden. Folk som får ting til å skje, folk som ser ting skje, og folk som lurer på hva som skjer. Når du skifter gjennom alle tre typene på en helg blir du fort sliten i hodet, faktisk så sliten at du ikke klarer å tenke. Du ender bare opp med å lure på hva som skjedde.

Jeg har akkurat gjort noe av det smarteste, dummeste, snilleste og mest egoistiske jeg noen gang har gjort, og flyttet hjemmefra. Det funker egentlig rimelig greit, bortsett fra at min mor ennå bedriver følelsesmessig utpressing og generelt prøver å få meg til å føle meg forjævlig ang. den bedriften. Det sliter på deg når moren din legger all skyld for et dårlig forhold på deg, og ikke er villig til å innrømme at det er to parter med i hvertfall delvis feil i saken. Jeg har kanskje "gitt opp" for tidlig, hun er kanskje litt kontrollerende, jeg er kanskje litt umoden, og hun er kanskje litt slem når hun sier at jeg ikke har en venn i henne, faktisk ingen mamma i det hele tatt. Og jeg innrømmer det, jeg digger ikke å henge med foreldrene mine. Hvilken sosialt oppegående 20-åring ønsker å tilbringe hver helg hjemme i stua og spille kinasjakk? Elling, kanskje, men ikke jeg.

Det er egentlig vanskelig for meg å sette fingeren nøyaktig på hva det er som gjør at jeg ikke kan bo sammen med henne. En del av det er at jeg føler meg kontrollert, for opp igjennom har mammas "innspill" og "forslag" egentlig ikke vært til å diskutere med. Jeg fikk beskjed som 15-åring at hvis jeg ikke valgte den og den linjen på videregående, fikk jeg pent klare meg selv. På det tidspunktet hadde jeg aldri hatt en jobb, aldri vært på fest, aldri vært ute etter tolv, og var en veldig redd, lett manisk tenåring. Jeg var rett og slett for usikker og uerfaren til å flytte ut. I ettertid tror jeg det var en feil å ikke rive seg løs allerede da, for "forslagene" har ikke akkurat blitt færre. Samtidig må jeg innrømme at jeg har vært veldig umotivert til å velge meg en utdannelse og legge en plan for fremtiden, og jeg går rett inn i et utrolig negativt tankemønster når foreldrene mine vil diskutere sånne ting. Det er en dyptsatt overbevisning hos meg at hvis jeg følger det løpet som er satt opp foran meg, da skyter jeg meg selv i trynet.

Jeg trenger tid til å tenke meg om, tid til å prøve ut, lese pensum, se hva jeg vil. Jeg trenger litt ro rundt meg, og jeg trenger å gjøre dette selv. Det er kanskje det eneste som kan bygge opp litt selvtillit og selvrespekt hos meg, og det trenger jeg for å ikke bli så nervøs og redd som mamma.

Fear leads to anger, anger leads to hate, hate leads to suffering. - Yoda

Hva skjedde egentlig nå?

Untermench?

Vi lever i en ekstrem tid. I dag er det først og fremst det ekstreme som blir presentert for oss, både gjennom media og gjennom samtaler med andre. Det er det ekstreme vi husker best, for det gjør tross alt størst inntrykk på oss. Problemet begynner når ekstreme ting blir normaliserte, når ekstreme verdier ikke lengre virker så eksreme, fordi vi har hørt dem så mange ganger. Det er da det begynner å bli farlig.

Jeg vil trekke fram noe som har irritert og skremt meg en stund, og som veldig få andre ser ut til å bli skremt av. Jeg har lagt merke til små stikk av segregering i samfunnet, og det begynte med A-magasinets artikkel om avholdsmennesker. Jeg har ingenting i mot avholdsmennesker, eller mennesker generelt, så lenge de ikke har noe i mot meg. Og det er nettop det enkelte av dem har, ifølge kommentarene fra "kjendiser" på slutten av artikkelen. Christer Falck presterer å besvare spørsmålet "hvorfor drikker du ikke?" med den idiotiske og støtende bemerkningen "Jeg vil ikke settes i bås med undermennesker".

UNDERMENNESKER?! Hva faen?! Først og fremst, hvordan våger denne kvasiaktuelle drittsekken å dele opp mennesker etter en så irrelevant ting som at man liker å drikke? Hvordan våger han å kalle NOEN av sine medmennesker for undermennesker? Og akkurat HVA gjør ham til et så fantastisk menneske at han kan dømme noen andre for noe som helst?

Men Christer Falck er ikke problemet, han er bare en del av problemet. Problemet er nemlig at alt for mange mennesker går rundt med denne "oppdelingen" i hodet.l Narkomane er undermennesker, ikke-kristne er undermennesker, kristne er undermennesker osv. Hvor vanskelig er det å forstå at alle mennesker er født like? Du må gå ganske langt for å ikke ha menneskeverd lengre, og selv da er man ikke et UNDERmenneske, men Umenneskelig.

Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg er et "undermenneske", men det sårer meg og gjør vondt å tenke på at noen klarer å sette seg over andre. At noen kan nedvurdere mennesker på en sånn måte gjør meg kvalm. Og da må jeg rette en takk til Dee, som fikk det hele til å tippe over i dag. Jeg håper at noen leser dette, og kanskje begynner å tenke på det.

Ingen kan stille seg over andre, uansett.

Konsekvent politikk?

Greit, folk er slemme med FRP, og det er sikkert grusomt ekkelt å bli mobbet hele tiden, men de trenger å få høre når de er idioter, akkurat som alle andre.

Uansett, poenget er at likhetene mellom legaliseringsaktivistenes (NORMAL etc.) og FRPs argumentasjon på mange punkter er sammenfallende. De snakker om forhindring av ulovlige, forringede varer, vid distribusjon av varene, og muligheten for å bygge opp lokal kultur og samhold rundt utsalgsstedene. Forskjellen er monumentalt minimal, da legaliseringsfolka vil ha hasj, og FRP vil forutsigbart nok ha alkohol. Men FRP, FRP, FRP, hva er det dere driver med?

Først, hvis argumentasjonen du benytter deg av, ikke fungerer på en annen gruppe som er stigmatisert i samfunnet, hvorfor skal den fungere på din gruppe, som bare er litt mindre stigmatisert? Tar du virkelig sjangsen?

Deretter, vil ikke en slik argumentasjon, som er identisk med den mer stigmatiserte gruppens argumentasjon, bare føre til at den mindre stigmatiserte gruppen blir enda mer stigmatisert? Dere er klar over at dere har sunket til "hasjernes" nivå? Og den har dere allerede kritisert opp, ned og i mente. Selvskudd i skrittet for FRP altså.

Til slutt, hvordan kan dere nå forsvare deres ruspolitiske moralisme? Unnskyld, NARKOTIKApolitiske moralisme. Dere bruker konsekvent uttrykket "narkotiamisbruk", og er like konsekvente på at det er for lite sprit og tobakk i this here country. Det er kanskje en forskjell på stoffet, men du blir like ødelagt av å misbruke alkohol som noe annet middel eller rusmiddel. For stort sett blir alt giftig hvis du bare bruker det dumt nok. Det finnes enkelte unntak, men de er ulovlige.

"Don't be a dick, Dick!"

Touched by a stranger

I dag snakket jeg med en dame jeg ikke vet hvem er. Hun er mye eldre enn meg, og hun delte problemene sine med en vilt fremmed. Problemer jeg har hatt, ting jeg kjenner meg igjen i, og som jeg håper jeg hjalp henne litt med.

Jeg har aldri blitt så berørt av en samtale som varte så kort, med noen jeg ikke kjenner, men det var så sprøtt å møte noen som tenker likt som meg. Enkelte ganger virket det som om hun hadde vært inne i hodet mitt, hentet ut det jeg har tenkt, bare følt det jeg har følt. Og hun fortalte meg at hun har lykkes, at ikke alt er perfekt, men at hun har lykkes. Hun bekreftet det lille håpet jeg bærer på, nemlig at vi ikke er ubrukelig ungdom. Jeg er ikke alene om å tenke det jeg tenker, jeg er ikke alene om å plages med det jeg plages av. Det er kanskje ikke en fantastisk og uventet oppdagelse, men det varmer så mye å møte en venn.

Ingenting er tilfeldig.

Etterlyses: Ethos, pathos og streithet!

Legalisering av cannabis og (andre rusmidler/-gifter) har det siste året vært debattert i mediene med større kraft enn på lenge. I hvertfall så lenge jeg har kunnet lese aviser. Jeg mener dette er en på alle måter positiv utvikling, både for oss hasjhoder og samfunnet generelt. En debatt av denne typen tvinger begge sider til å forbedre sine argumenter, det fremmer forskning (som kanskje ikke alltid er til hjelp), og det setter søkelyset på en "usynlig" gruppe i samfunnet.


Dette er ikke den viktigste debatten på et rent praktisk nivå. Det handler tross alt om å la Folket (det store, udefinerbare Folket) få tilgang på et rusmiddel eller ti. Derimot er det en viktig debatt i og med at folks filosofi rundt lovgivning blir utfordret. Jeg har i hvertfall begynt å stille spørsmål. Hvilken funksjon skal lovverket ha? Hva er viktigst av frihet og trygghet? Hva om min etikk ikke tilsvarer den etikken uttrykt i lovverket? SÅ jeg har tenkt en del, både i edru og tåkete tilstand og kommet fram til to ting.


Nummer 1:

Lovverket har et formål, nemlig å beskytte oss fra hverandre på det økonomiske, emosjonelle, fysiske og psykiske plan. Mest fordi vi suger til å være snille med hverandre. Problemet er at overformynderiet har trådt inn i verdens lovverk, og lover med den hensikt å beskytte oss fra oss selv har blitt vedtatt, opprettholdt og stått uopponerte i lang tid. Kan man si. På den andre siden er alt i grader, og selv lover som beskytter andre også kan fungere som en beskyttelse mot oss selv. Et eksempel på dette er røykeloven, som på den ene siden har fått mange til å slutte med røykingen fordi de ikke kan være "ute på byen" og røyke innendørs. Bra! roper Overformynderiet. På den andre siden har mange, spesielt eldre, sluttet å gå ut.


Dette er bare et illustreringsproblem, og "mange" står udefinert. Poenget med det hele er at slike "beskyttelseslover" ikke diskriminerer mellom grupper som aktivt ønsker å skade andre (tyver, voldtektsmenn, mordere etc.) og grupper som ikke ønsker å skade andre (f.eks. hasjrøykere, heroinister, tobakkstilbedere, og ,før i tiden, homofile etc.). Dette er helt uakseptabelt, i og med at det frarøver mennesker som ikke tilpasser seg flertallet, som sliter med avhengighet, stigmatisering og utstøting også blir forfulgt av storsammfunnet.


Det eneste fornuftige å gjøre er å vise stor forsiktighet når det gjelder forbud og regulering. Veien til helvete er nemlig brolagt med gode intensjoner.


Nummer 2:


Vi er så og si sjangseløse. Legaliseringsdebatten går i ring, og begge sider bruker argumenter som ikke har utviklet seg mye siden 1965, da det ble bestemt at en plante burde bli forbudt i Norge Nasjonen.

Grunnen til at vi er sjangseløse er åpenbar. Vi har ingen ethos, eller troverdighet, overfor storsammfunnet. Vi er narkomane, undermennesker. Vi har hatt sjangsen på livet, og kastet det vekk i rus og ekstase. Dette er det største hinderet på vår side av debatten, i og med at ethos i denne situasjonen er så og si umulig å oppnå. En person som oppfyller kravene til ethos hos en gruppe, vil på samme tid undergrave sin ethos hos en annen gruppe. Med andre ord: for at en legaliseringsaktivist skal ha ethos hos storsamfunnet, må hun/han ikke røyke hasj, og aller helst ikke ha prøvd det engang. Man kan kanskje ro seg unna med en "jeg var ung og dum"-presentasjon, men til syvende og sist havner man likevel i "narkis"-gruppen hvis man har leflet i det grønne. Samtidig ville en ikkerøykende aktivist kanskje ikke bli så godt mottat av oss hasjhoder. Noen som bygger hele sin ethos på normene til storsamfunnet vil muligens ikke være så populær i undersamfunnet? Tror ikke det.


Så kommer vi noen gang til å se en utvikling her? Kanskje. Jeg har håp når bevegelsen min representeres utad av folk som Even Ganja, som viser at hasjohoder har et vokabular utover "døh", "lissom" og "hasj 'ekke farlig". Slike representanter bidrar til å rive ned det gamle "klasseskillet" mellom røykere og ikke-røykere. Kanskje det snart åpnes for at man ikke trenger å være redd for hasj bare fordi man ikke har prøvd det? Kanskje hasjhoder blir mindre truende for folk flest? Kanskje folk begynner å ta sine egne opplevelser inn over seg, i stedet for den drøvtygga "informasjonen" som publiseres her i landet?

Man kan jo håpe...

Bare i Trøndelag!

Sigrun skrev om pietismen i Trøndelag, men jeg vil heller sette lyset på en bedre kjent del av den Trønderske kulturen.

Dette er noe av det mest tragikomiske jeg har sett på en god stund.

Når Fanden kommer på døra...

I et lite forsøk på å opprette en kontakt nordover i landet og kanskje orke å dra opp for å studere, har jeg begynt å lese nordnorske lokalaviser. Der datt jeg over en fornøyelig liten historie fra Meham. Det skal ikke mye til for å glede en stoner, men dette er bare for bra:

Tok feil mann. Tok VELDIG feil mann:
http://http//www.finnmarkdagblad.no/article3841507.ece


Men sånn litt i hindsight, burde ikke Hr. Rudi være glad for at de statue gutta i blått følger så godt med, og rykker ut så effektivt? Tenk om, gud forby, dama hans eller han faktisk hadde vært farlige, voldelige hasjhoder? Det faktum at det skulle så minimalt med "bevismateriale" før man rykker inn og kontollerer burde virke svært beroligende på Hr. Rudi. Bare synd han ble tatt for å være en oss.

En som fortjener trakkasering.

Hverdag

Hm, det tar litt lengre tid enn jeg trodde å snekre sammen et politisk program som jeg faktisk kan stå for. Såh, oppdatering om meg og mitt liv.

Jeg har en ganske O.K rutine for tiden. Jeg står opp ca. klokka sju, selv om jeg ikke skal på jobb før ti. Jeg sier hei til familien, spiser litt, og går og legger meg igjen. Så, cirka to minutter før jeg skal være på jobb, står jeg opp igjen, løper ned, hiver i meg noe mat, og sykler som en gal til jobb. Så er jeg på jobb i fem til åtte timer, drar rett hjem og spiser middag.

Middagen er nesten hellig i min familie. Jeg har med å være hjemme til middag, hver dag, ellers blir mamma nærvøs, pappa småsur og lillebror blir pødden fordi middagen handler om hvor teit det er at jeg ikke er der. Og når jeg er der, handler middagen om å sitte stille, spise og ellers diskutere hva som er galt med oss unger.

Etter middag er det fritid, og jeg kan gjøre som jeg vil. Selv om det hadde vært fint om jeg vekket mamma klokka sju, etter to timers middagslur. På to timer rekker jeg å sykle til byen, ta meg en røyk og en kaffe, og sykle hjem. Hvis denne gudsforlatte byen hadde en kafe som var åpen etter fem... Men hele byen er stilt inn etter en slags idyllisk familietid, der foreldrene mine passer perfekt inn. Alt stenger etter barne- TV, senest klokka sju, med mindre det er snakk om steder du kan kjøpe mat eller bensin. DE stenger klokka ellve.

På en måte er det fint å være her - "hjemme". Det er ikke så mye galt som skjer her. Ingen voldtekter, nesten, ingen overfall, nesten, og ikke noe narkotika, bare så mye du vil. Mamma er redd for å la meg dra ut i den "store Verden", men der finner jeg bare mer av det jeg har her "hjemme". Det hjelper vel ikke å isolere noen fra det de skal leve med resten av livet? Da beskytter du dem midlertidig, men det er en falsk og skadelig trygghet, både for den beskyttede og beskytteren. Jeg har en haug med klisjèer jeg kunne slenge ut her, men jeg overlater det til mamma.

Når det er sagt, vil jeg gjøre det veldig klart at jeg vet hva jeg gjør. Jeg vet hva jeg holder på med her nede, jeg fordiver tid. Kanskje ikke på den sunneste måten, kanskje ikke den mest lovlige og A4, men faen heller, her er så "sunt" og A4 at jeg holder på å bli gal. Jeg velger å beholde min mentale helse over rullebladet. Men jeg er gal og ubrukelig. Hva vet vel jeg?

Men midt oppi det hele ender jeg opp sammen med skjønne mennesker, folk som ikke er så knytt, så slitne, så sure. Av og til glimter det litt sollys ned på jordens kolde mark.

Mål for måneden:

Mer selvdisipling
Mindre angst
Mindre sigg
Mer sparepenger

(See how it's all interconnected?)

Mens vi venter på Baby

Baby, som i meg. Ingen babyer her i gården! Saken er at jeg holder på med noen politiske greier, en lang post... Egentlig bare for å få det i system i mitt eget hode, men man håper jo på å provosere.

Ellers var det tilbake til babyene. Enten får du dem tidlig, med eller uten en fyr til å støtte oppunder, eller så venter du til du er tredve og enten desperat av mammavibber eller fordi det passer seg sånn. Jeg vil ha en baby, men jeg klarer bare så vidt å ta vare på meg selv. Og jeg liker ikke barn, har fobi mot gravide kvinnfolk og stort sett vemmes over alle de kvinnelige funksjonene jeg har. Da med de hederlige unntakene av orgasme og pupper. De er nyttige!

Stort sett trives jeg ikke med å være biologisk betinget til å bære frem et barn. Det virker som en smertefull greie. Det er jo faktisk sånn at jeg setter inn en person i Verden som ikke er som meg, bare kom gjennom meg. Det skremmer meg at jeg ikke har muligheten til å kontrollere hva som skjer, hvilke erfaringer barnet mitt får, hvordan de tingene og erfaringene og eksemplene jeg gir det vil slå inn/ut. Det er en helt sinnsyk tanke at jeg skulle skape et helt micro-univers, uavhengig av meg.

Jeg lurer på om noen av de jeg gikk på skole med som sliter med bleier og førskolelærerutdanning har tenkt på at barnet deres ikke er dem selv. At et barn ikke er en sjangse til å rette det du gjorde feil eller ikke gjorde i det hele tatt, men en sjangse til å se et helt nytt verdenssyn formes, bryte ut og blomstre....

Jeg håper de har tenkt på det.

Serviceyrker: Grobunn for det nye Holocaust?

Jeg jobber i et serviceyrke. Det betyr at jeg må yte service til alle kunder, alltid. Uansett hvor lavpannede, idiotiske, uhøflige eller rett fram perverse de er. Fordelen med å ha en sånn jobb er at jeg lærer å omgåes overnevnte grupper. Og å få betalt.

Men som en del medisiner i omløp, er ikke jobbtreningen min noe som behandler årsak. Jeg kan smile enhver idiot opp i ansiktet, men jeg må ha en punchball på pauserommet. Jo flere mennesker jeg kommer i kontakt med, jo flere idioter treffer jeg. Det er uforståelig at så mange mennesker som ikke klarer å trekke enkle slutninger, ikke klarer å huske noe som har blitt dem fortalt to sekunder tidligere, ikke klarer å oppføre seg som folk og ikke klarer å uttrykke seg på norsk. Eller engelsk. Hvor faen de enn kommer fra.

Jeg misliker idioter. Hater idioter, faktisk. Av og til tipper jeg over mot å støtte den første politikeren som setter en nedre grense for IQ og EQ i samfunnet. Alle under skytes. For jeg er allerede en tilhenger av teorien om at disse to kvantitetene ikke er konstanter. De, som alle andre ferdigheter, kan trenes opp og sløves ned. Og det er få skarpe kniver i Norges skuff.

Personlig prøver jeg (og jeg er den eneste personen jeg har å hente erfaringer fra) å hele tiden forbedre meg selv. Jeg vet at jeg ikke er den smarteste personen, at jeg er langt fra perfekt, men jeg vet også at jeg prøver. Alle som ikke prøver, alle de selvsikre, selvgode kjipingene der ute som mener de sitter på all korrekt informasjon i Uni- og Pluriverset burde skytes. SKYTES, HØRER DERE?! Trenges opp mot veggen og skytes!

Med andre ord, jeg passer ikke i serviceyrker.

Kjenner man seg igjen?

Først klaging, så kos

Jeg er litt negativ, jeg veit det. Jeg er ikke fornøy med alt, men jeg er fornøyd med noe. For eksempel www.dailypuppy.com. Når verden er skikkelig kjip, må jeg ha en dose med søte valper for å ikke gå på veggene. Ellers kopler jeg ut lemen-delen av meg på http://comics.jodal.no, http://casperdinapoli.blogspot.com og Sigruns blogg, http://stomm-blog.blogspot.com/. Kule, kule menneskene med meninger og tanker:D Takk for at dere holder det gående, dere lyser opp min dag på nettet.

Ellers har jeg også tenkt å takke alle dere som lyser opp dagen min når jeg ikke er på nettet. Dere veit hvem dere er, for jeg minner dere på det så ofte som jeg kan:)

En blogger blir født?

Velkommen, velkommen.

Dette er den irrelevante bloggen min. Hele poenget med den er å fortelle om hva jeg mener, føler, tenker og liker/ikke liker. Og noen ganger hva jeg driver med. I dag blir det litt av hvert.

For tiden bor jeg hos mamma og pappa. Jeg droppet ut av universitetet for et halvt år siden, og for å spare penger og alt det der flyttet jeg hjem og fikk meg jobb. Jobben er kul, pengene kulere, men hjemmetid og begrensa mulighet til å feste er ikke like fett... Family first, you know?

Greia er at jeg har en bekymret mamma. En VELDIG bekymret mamma. Hun er av typen som alltid går rundt med en klump i magen og lurer på hvor jeg er, hva jeg gjør og om jeg blir voldtatt på veien hjem. Hun tenker også veldig mye på hva jeg burde/kan gjøre med livet mitt, hva jeg skal bli når jeg blir stor. Vi er ikke så veldig enige. Jeg vil være bajas, mamma vil at jeg skal tjene en million.

Jeg vet ikke om det er jeg som er teit, men det sliter noe helt jævlig på psyken min å bli pissa ned av den personen som fikk meg hit. Alt jeg tenker er feil, alt de sier oppfatter jeg feil, og jeg drømmer for mye. Drømmer for mye? Hva faen? Jeg nekter å tro at jeg er litt sjuk eller at det er noe feil med meg bare fordi jeg drømmer. Realisme er oppskrytt, A4-livet er oppskrytt, jeg vil LEVE!

Samtidig smitter hun over på meg. Jeg går rundt og bekymrer meg, og tenker at det kanskje ville gjort seg med en lønn på en mill. Kanskje det hadde funka bedre å være litt mindre sort, litt mindre stoner, litt mindre skjeiv (i forhold til streit, ikke homo (selv om jenter er pene)). Tenk om hele meg bare er en konstruksjon fra da jeg var fjorten og ville være kul? Kanskje livet blir lettere hvis jeg tilpasser meg? Shit, tankene mine skremmer meg av og til.

For en freak, hvorfor vil noen være det? Hvorfor skal en velge å gå imot all "sunn fornuft", all sedvane, alt som holder samfunnet sammen? Fordi jeg ikke er fornøyd. Og det må du bare avfinne deg med, mamma. Jeg driter i pengene, jeg jakter på lykken. Så får det bare være med det.