Mens vi venter på Baby

Baby, som i meg. Ingen babyer her i gården! Saken er at jeg holder på med noen politiske greier, en lang post... Egentlig bare for å få det i system i mitt eget hode, men man håper jo på å provosere.

Ellers var det tilbake til babyene. Enten får du dem tidlig, med eller uten en fyr til å støtte oppunder, eller så venter du til du er tredve og enten desperat av mammavibber eller fordi det passer seg sånn. Jeg vil ha en baby, men jeg klarer bare så vidt å ta vare på meg selv. Og jeg liker ikke barn, har fobi mot gravide kvinnfolk og stort sett vemmes over alle de kvinnelige funksjonene jeg har. Da med de hederlige unntakene av orgasme og pupper. De er nyttige!

Stort sett trives jeg ikke med å være biologisk betinget til å bære frem et barn. Det virker som en smertefull greie. Det er jo faktisk sånn at jeg setter inn en person i Verden som ikke er som meg, bare kom gjennom meg. Det skremmer meg at jeg ikke har muligheten til å kontrollere hva som skjer, hvilke erfaringer barnet mitt får, hvordan de tingene og erfaringene og eksemplene jeg gir det vil slå inn/ut. Det er en helt sinnsyk tanke at jeg skulle skape et helt micro-univers, uavhengig av meg.

Jeg lurer på om noen av de jeg gikk på skole med som sliter med bleier og førskolelærerutdanning har tenkt på at barnet deres ikke er dem selv. At et barn ikke er en sjangse til å rette det du gjorde feil eller ikke gjorde i det hele tatt, men en sjangse til å se et helt nytt verdenssyn formes, bryte ut og blomstre....

Jeg håper de har tenkt på det.

Serviceyrker: Grobunn for det nye Holocaust?

Jeg jobber i et serviceyrke. Det betyr at jeg må yte service til alle kunder, alltid. Uansett hvor lavpannede, idiotiske, uhøflige eller rett fram perverse de er. Fordelen med å ha en sånn jobb er at jeg lærer å omgåes overnevnte grupper. Og å få betalt.

Men som en del medisiner i omløp, er ikke jobbtreningen min noe som behandler årsak. Jeg kan smile enhver idiot opp i ansiktet, men jeg må ha en punchball på pauserommet. Jo flere mennesker jeg kommer i kontakt med, jo flere idioter treffer jeg. Det er uforståelig at så mange mennesker som ikke klarer å trekke enkle slutninger, ikke klarer å huske noe som har blitt dem fortalt to sekunder tidligere, ikke klarer å oppføre seg som folk og ikke klarer å uttrykke seg på norsk. Eller engelsk. Hvor faen de enn kommer fra.

Jeg misliker idioter. Hater idioter, faktisk. Av og til tipper jeg over mot å støtte den første politikeren som setter en nedre grense for IQ og EQ i samfunnet. Alle under skytes. For jeg er allerede en tilhenger av teorien om at disse to kvantitetene ikke er konstanter. De, som alle andre ferdigheter, kan trenes opp og sløves ned. Og det er få skarpe kniver i Norges skuff.

Personlig prøver jeg (og jeg er den eneste personen jeg har å hente erfaringer fra) å hele tiden forbedre meg selv. Jeg vet at jeg ikke er den smarteste personen, at jeg er langt fra perfekt, men jeg vet også at jeg prøver. Alle som ikke prøver, alle de selvsikre, selvgode kjipingene der ute som mener de sitter på all korrekt informasjon i Uni- og Pluriverset burde skytes. SKYTES, HØRER DERE?! Trenges opp mot veggen og skytes!

Med andre ord, jeg passer ikke i serviceyrker.

Kjenner man seg igjen?

Først klaging, så kos

Jeg er litt negativ, jeg veit det. Jeg er ikke fornøy med alt, men jeg er fornøyd med noe. For eksempel www.dailypuppy.com. Når verden er skikkelig kjip, må jeg ha en dose med søte valper for å ikke gå på veggene. Ellers kopler jeg ut lemen-delen av meg på http://comics.jodal.no, http://casperdinapoli.blogspot.com og Sigruns blogg, http://stomm-blog.blogspot.com/. Kule, kule menneskene med meninger og tanker:D Takk for at dere holder det gående, dere lyser opp min dag på nettet.

Ellers har jeg også tenkt å takke alle dere som lyser opp dagen min når jeg ikke er på nettet. Dere veit hvem dere er, for jeg minner dere på det så ofte som jeg kan:)

En blogger blir født?

Velkommen, velkommen.

Dette er den irrelevante bloggen min. Hele poenget med den er å fortelle om hva jeg mener, føler, tenker og liker/ikke liker. Og noen ganger hva jeg driver med. I dag blir det litt av hvert.

For tiden bor jeg hos mamma og pappa. Jeg droppet ut av universitetet for et halvt år siden, og for å spare penger og alt det der flyttet jeg hjem og fikk meg jobb. Jobben er kul, pengene kulere, men hjemmetid og begrensa mulighet til å feste er ikke like fett... Family first, you know?

Greia er at jeg har en bekymret mamma. En VELDIG bekymret mamma. Hun er av typen som alltid går rundt med en klump i magen og lurer på hvor jeg er, hva jeg gjør og om jeg blir voldtatt på veien hjem. Hun tenker også veldig mye på hva jeg burde/kan gjøre med livet mitt, hva jeg skal bli når jeg blir stor. Vi er ikke så veldig enige. Jeg vil være bajas, mamma vil at jeg skal tjene en million.

Jeg vet ikke om det er jeg som er teit, men det sliter noe helt jævlig på psyken min å bli pissa ned av den personen som fikk meg hit. Alt jeg tenker er feil, alt de sier oppfatter jeg feil, og jeg drømmer for mye. Drømmer for mye? Hva faen? Jeg nekter å tro at jeg er litt sjuk eller at det er noe feil med meg bare fordi jeg drømmer. Realisme er oppskrytt, A4-livet er oppskrytt, jeg vil LEVE!

Samtidig smitter hun over på meg. Jeg går rundt og bekymrer meg, og tenker at det kanskje ville gjort seg med en lønn på en mill. Kanskje det hadde funka bedre å være litt mindre sort, litt mindre stoner, litt mindre skjeiv (i forhold til streit, ikke homo (selv om jenter er pene)). Tenk om hele meg bare er en konstruksjon fra da jeg var fjorten og ville være kul? Kanskje livet blir lettere hvis jeg tilpasser meg? Shit, tankene mine skremmer meg av og til.

For en freak, hvorfor vil noen være det? Hvorfor skal en velge å gå imot all "sunn fornuft", all sedvane, alt som holder samfunnet sammen? Fordi jeg ikke er fornøyd. Og det må du bare avfinne deg med, mamma. Jeg driter i pengene, jeg jakter på lykken. Så får det bare være med det.