Serviceyrker: Grobunn for det nye Holocaust?

Jeg jobber i et serviceyrke. Det betyr at jeg må yte service til alle kunder, alltid. Uansett hvor lavpannede, idiotiske, uhøflige eller rett fram perverse de er. Fordelen med å ha en sånn jobb er at jeg lærer å omgåes overnevnte grupper. Og å få betalt.

Men som en del medisiner i omløp, er ikke jobbtreningen min noe som behandler årsak. Jeg kan smile enhver idiot opp i ansiktet, men jeg må ha en punchball på pauserommet. Jo flere mennesker jeg kommer i kontakt med, jo flere idioter treffer jeg. Det er uforståelig at så mange mennesker som ikke klarer å trekke enkle slutninger, ikke klarer å huske noe som har blitt dem fortalt to sekunder tidligere, ikke klarer å oppføre seg som folk og ikke klarer å uttrykke seg på norsk. Eller engelsk. Hvor faen de enn kommer fra.

Jeg misliker idioter. Hater idioter, faktisk. Av og til tipper jeg over mot å støtte den første politikeren som setter en nedre grense for IQ og EQ i samfunnet. Alle under skytes. For jeg er allerede en tilhenger av teorien om at disse to kvantitetene ikke er konstanter. De, som alle andre ferdigheter, kan trenes opp og sløves ned. Og det er få skarpe kniver i Norges skuff.

Personlig prøver jeg (og jeg er den eneste personen jeg har å hente erfaringer fra) å hele tiden forbedre meg selv. Jeg vet at jeg ikke er den smarteste personen, at jeg er langt fra perfekt, men jeg vet også at jeg prøver. Alle som ikke prøver, alle de selvsikre, selvgode kjipingene der ute som mener de sitter på all korrekt informasjon i Uni- og Pluriverset burde skytes. SKYTES, HØRER DERE?! Trenges opp mot veggen og skytes!

Med andre ord, jeg passer ikke i serviceyrker.