Jeg har hørt at det finnes tre typer mennesker her i verden. Folk som får ting til å skje, folk som ser ting skje, og folk som lurer på hva som skjer. Når du skifter gjennom alle tre typene på en helg blir du fort sliten i hodet, faktisk så sliten at du ikke klarer å tenke. Du ender bare opp med å lure på hva som skjedde.
Jeg har akkurat gjort noe av det smarteste, dummeste, snilleste og mest egoistiske jeg noen gang har gjort, og flyttet hjemmefra. Det funker egentlig rimelig greit, bortsett fra at min mor ennå bedriver følelsesmessig utpressing og generelt prøver å få meg til å føle meg forjævlig ang. den bedriften. Det sliter på deg når moren din legger all skyld for et dårlig forhold på deg, og ikke er villig til å innrømme at det er to parter med i hvertfall delvis feil i saken. Jeg har kanskje "gitt opp" for tidlig, hun er kanskje litt kontrollerende, jeg er kanskje litt umoden, og hun er kanskje litt slem når hun sier at jeg ikke har en venn i henne, faktisk ingen mamma i det hele tatt. Og jeg innrømmer det, jeg digger ikke å henge med foreldrene mine. Hvilken sosialt oppegående 20-åring ønsker å tilbringe hver helg hjemme i stua og spille kinasjakk? Elling, kanskje, men ikke jeg.
Det er egentlig vanskelig for meg å sette fingeren nøyaktig på hva det er som gjør at jeg ikke kan bo sammen med henne. En del av det er at jeg føler meg kontrollert, for opp igjennom har mammas "innspill" og "forslag" egentlig ikke vært til å diskutere med. Jeg fikk beskjed som 15-åring at hvis jeg ikke valgte den og den linjen på videregående, fikk jeg pent klare meg selv. På det tidspunktet hadde jeg aldri hatt en jobb, aldri vært på fest, aldri vært ute etter tolv, og var en veldig redd, lett manisk tenåring. Jeg var rett og slett for usikker og uerfaren til å flytte ut. I ettertid tror jeg det var en feil å ikke rive seg løs allerede da, for "forslagene" har ikke akkurat blitt færre. Samtidig må jeg innrømme at jeg har vært veldig umotivert til å velge meg en utdannelse og legge en plan for fremtiden, og jeg går rett inn i et utrolig negativt tankemønster når foreldrene mine vil diskutere sånne ting. Det er en dyptsatt overbevisning hos meg at hvis jeg følger det løpet som er satt opp foran meg, da skyter jeg meg selv i trynet.
Jeg trenger tid til å tenke meg om, tid til å prøve ut, lese pensum, se hva jeg vil. Jeg trenger litt ro rundt meg, og jeg trenger å gjøre dette selv. Det er kanskje det eneste som kan bygge opp litt selvtillit og selvrespekt hos meg, og det trenger jeg for å ikke bli så nervøs og redd som mamma.
Fear leads to anger, anger leads to hate, hate leads to suffering. - Yoda
Jeg har akkurat gjort noe av det smarteste, dummeste, snilleste og mest egoistiske jeg noen gang har gjort, og flyttet hjemmefra. Det funker egentlig rimelig greit, bortsett fra at min mor ennå bedriver følelsesmessig utpressing og generelt prøver å få meg til å føle meg forjævlig ang. den bedriften. Det sliter på deg når moren din legger all skyld for et dårlig forhold på deg, og ikke er villig til å innrømme at det er to parter med i hvertfall delvis feil i saken. Jeg har kanskje "gitt opp" for tidlig, hun er kanskje litt kontrollerende, jeg er kanskje litt umoden, og hun er kanskje litt slem når hun sier at jeg ikke har en venn i henne, faktisk ingen mamma i det hele tatt. Og jeg innrømmer det, jeg digger ikke å henge med foreldrene mine. Hvilken sosialt oppegående 20-åring ønsker å tilbringe hver helg hjemme i stua og spille kinasjakk? Elling, kanskje, men ikke jeg.
Det er egentlig vanskelig for meg å sette fingeren nøyaktig på hva det er som gjør at jeg ikke kan bo sammen med henne. En del av det er at jeg føler meg kontrollert, for opp igjennom har mammas "innspill" og "forslag" egentlig ikke vært til å diskutere med. Jeg fikk beskjed som 15-åring at hvis jeg ikke valgte den og den linjen på videregående, fikk jeg pent klare meg selv. På det tidspunktet hadde jeg aldri hatt en jobb, aldri vært på fest, aldri vært ute etter tolv, og var en veldig redd, lett manisk tenåring. Jeg var rett og slett for usikker og uerfaren til å flytte ut. I ettertid tror jeg det var en feil å ikke rive seg løs allerede da, for "forslagene" har ikke akkurat blitt færre. Samtidig må jeg innrømme at jeg har vært veldig umotivert til å velge meg en utdannelse og legge en plan for fremtiden, og jeg går rett inn i et utrolig negativt tankemønster når foreldrene mine vil diskutere sånne ting. Det er en dyptsatt overbevisning hos meg at hvis jeg følger det løpet som er satt opp foran meg, da skyter jeg meg selv i trynet.
Jeg trenger tid til å tenke meg om, tid til å prøve ut, lese pensum, se hva jeg vil. Jeg trenger litt ro rundt meg, og jeg trenger å gjøre dette selv. Det er kanskje det eneste som kan bygge opp litt selvtillit og selvrespekt hos meg, og det trenger jeg for å ikke bli så nervøs og redd som mamma.
Fear leads to anger, anger leads to hate, hate leads to suffering. - Yoda
