Etterlyses: Ethos, pathos og streithet!

Legalisering av cannabis og (andre rusmidler/-gifter) har det siste året vært debattert i mediene med større kraft enn på lenge. I hvertfall så lenge jeg har kunnet lese aviser. Jeg mener dette er en på alle måter positiv utvikling, både for oss hasjhoder og samfunnet generelt. En debatt av denne typen tvinger begge sider til å forbedre sine argumenter, det fremmer forskning (som kanskje ikke alltid er til hjelp), og det setter søkelyset på en "usynlig" gruppe i samfunnet.


Dette er ikke den viktigste debatten på et rent praktisk nivå. Det handler tross alt om å la Folket (det store, udefinerbare Folket) få tilgang på et rusmiddel eller ti. Derimot er det en viktig debatt i og med at folks filosofi rundt lovgivning blir utfordret. Jeg har i hvertfall begynt å stille spørsmål. Hvilken funksjon skal lovverket ha? Hva er viktigst av frihet og trygghet? Hva om min etikk ikke tilsvarer den etikken uttrykt i lovverket? SÅ jeg har tenkt en del, både i edru og tåkete tilstand og kommet fram til to ting.


Nummer 1:

Lovverket har et formål, nemlig å beskytte oss fra hverandre på det økonomiske, emosjonelle, fysiske og psykiske plan. Mest fordi vi suger til å være snille med hverandre. Problemet er at overformynderiet har trådt inn i verdens lovverk, og lover med den hensikt å beskytte oss fra oss selv har blitt vedtatt, opprettholdt og stått uopponerte i lang tid. Kan man si. På den andre siden er alt i grader, og selv lover som beskytter andre også kan fungere som en beskyttelse mot oss selv. Et eksempel på dette er røykeloven, som på den ene siden har fått mange til å slutte med røykingen fordi de ikke kan være "ute på byen" og røyke innendørs. Bra! roper Overformynderiet. På den andre siden har mange, spesielt eldre, sluttet å gå ut.


Dette er bare et illustreringsproblem, og "mange" står udefinert. Poenget med det hele er at slike "beskyttelseslover" ikke diskriminerer mellom grupper som aktivt ønsker å skade andre (tyver, voldtektsmenn, mordere etc.) og grupper som ikke ønsker å skade andre (f.eks. hasjrøykere, heroinister, tobakkstilbedere, og ,før i tiden, homofile etc.). Dette er helt uakseptabelt, i og med at det frarøver mennesker som ikke tilpasser seg flertallet, som sliter med avhengighet, stigmatisering og utstøting også blir forfulgt av storsammfunnet.


Det eneste fornuftige å gjøre er å vise stor forsiktighet når det gjelder forbud og regulering. Veien til helvete er nemlig brolagt med gode intensjoner.


Nummer 2:


Vi er så og si sjangseløse. Legaliseringsdebatten går i ring, og begge sider bruker argumenter som ikke har utviklet seg mye siden 1965, da det ble bestemt at en plante burde bli forbudt i Norge Nasjonen.

Grunnen til at vi er sjangseløse er åpenbar. Vi har ingen ethos, eller troverdighet, overfor storsammfunnet. Vi er narkomane, undermennesker. Vi har hatt sjangsen på livet, og kastet det vekk i rus og ekstase. Dette er det største hinderet på vår side av debatten, i og med at ethos i denne situasjonen er så og si umulig å oppnå. En person som oppfyller kravene til ethos hos en gruppe, vil på samme tid undergrave sin ethos hos en annen gruppe. Med andre ord: for at en legaliseringsaktivist skal ha ethos hos storsamfunnet, må hun/han ikke røyke hasj, og aller helst ikke ha prøvd det engang. Man kan kanskje ro seg unna med en "jeg var ung og dum"-presentasjon, men til syvende og sist havner man likevel i "narkis"-gruppen hvis man har leflet i det grønne. Samtidig ville en ikkerøykende aktivist kanskje ikke bli så godt mottat av oss hasjhoder. Noen som bygger hele sin ethos på normene til storsamfunnet vil muligens ikke være så populær i undersamfunnet? Tror ikke det.


Så kommer vi noen gang til å se en utvikling her? Kanskje. Jeg har håp når bevegelsen min representeres utad av folk som Even Ganja, som viser at hasjohoder har et vokabular utover "døh", "lissom" og "hasj 'ekke farlig". Slike representanter bidrar til å rive ned det gamle "klasseskillet" mellom røykere og ikke-røykere. Kanskje det snart åpnes for at man ikke trenger å være redd for hasj bare fordi man ikke har prøvd det? Kanskje hasjhoder blir mindre truende for folk flest? Kanskje folk begynner å ta sine egne opplevelser inn over seg, i stedet for den drøvtygga "informasjonen" som publiseres her i landet?

Man kan jo håpe...